Vibeke Roggen, prosjektleder og førsteamanuensis ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk.
Internasjonalt utdanningssamarbeid kan være så mangt. ILNs samarbeidsprosjekt med Azerbaijan University of Languages (AUL) er i hvert fall et ambisiøst eksempel! ”Utfordrende” er vel rette ordet når man vil beskrive noe som er interessant, men samtidig vanskelig. I Baku bygges det opp et regionsstudium av Skandinavia, med vekt på Norge. Vi har 37 studenter i gang på bachelorprogrammet. Lokale lærere underviser i fag som Norges litteratur, likestillingsspørsmål i Skandinavia, Norges rettssystem og Norges kunst og kultur – hele tolv fag, som til sammen skulle gi et godt bilde av vår del av verden.
Nærme seg Europa
Regionsstudier, ja: Initiativet kom fra aserbajdsjansk side, fra AUL, et universitet som spesialiserer seg på fremmedspråk, regionsstudier og internasjonale relasjoner. Gjennom regionsstudier kan studentene lære om forskjellige regioner i verden, og de kan lære å trekke sammenlikninger mellom land og samfunnssystemer, ifølge universitetets rektor. Dette er viktig, ikke minst for et land som forsøker å finne en god plass i verden, nærmere 20 år etter Sovjetunionens oppløsning.
Aserbajdsjans utenrikspolitiske strategi er (i et nøtteskall) å forsiktig nærme seg Europa. I tråd med dette signerte Aserbajdsjan Bologna-erklæringen (2005), og har altså forpliktet seg til å være med på å bygge opp et felles, europeisk område for høyere utdanning. Samtidig ønsker man å bevare et godt forhold til naboene Russland og Iran. Ca. 95% av befolkningen er muslimer, men de fleste er relativt sekulariserte, og myndighetene er negativt innstilt til ekstrem islam.
Når det gjelder Bologna-prosessen har Aserbajdsjan et stykke vei å gå, og en av målsettingene med UiOs ambisiøse samarbeidsprosjekt med AUL er å bidra til dette. Vi har innenfor rammen av prosjektet en god dialog der vi stadig lærer mer om hverandres respektive utdanningssystemer. Men det viktigste feltet å arbeide på er det som gjelder synet på kunnskap og læring og hva et universitetsstudium er og bør være. Aserbajdsjan sitter fast i tradisjonen fra sovjet-systemet, der målet med undervisningen er å overlevere kunnskap. Ved eksamen skal kunnskapen reproduseres, verken mer eller mindre.
Her henger lærdomstradisjonen nøye sammen med det politiske systemet, vil jeg mene. Gjennom hele 1900-tallet og naturligvis også tidligere har det lønnsomme vært å være lydig og tilpasse seg systemet. ”Folk i Aserbajdsjan vet ikke hva demokrati er!” sa universitetets rektor til meg i 2007; landet har vært under tsaren og deretter del av Sovjetunionen. ”Vi må begynne med de unge, og lære dem kritisk tenkning under studiene.” – Betydningen av Seyidovs ord begynte jeg å forstå da en norsk kvinne fortalte meg om frivillig arbeid hun drev på et barnehjem for funksjonshemmede barn. Hun hadde organisert et foreldremøte og ønsket å få forsamlingen til å velge foreldrerepresentanter. Da de ikke forsto hvordan dette kunne gjøres, skrev hun to navn på en lapp for å vise – men foreldrene trodde da at de måtte skrive de samme to navnene på sine lapper.
Fremstående parlamentsmedlem
Den nevnte rektoren er ingen hvem som helst; Samad Seyidov er et fremstående medlem av parlamentet og medlem av utenrikskomiteen. Ikke minst viktig når det gjelder arbeidet for demokrati og menneskerettigheter er det at Seyidov leder Aserbajdsjans parlamentariker-delegasjon til Europarådet. Han er dermed vertskap for observatørgrupper som kommer til landet, som nå i november ved parlamentsvalget. Ikke alle norske ville nok være enige med meg i å ønske Seyidov lykke til ved valget, men det gjorde jeg av overbevisning. Han har evnen til å finne åpninger og vinne folk for viktig reformarbeid.
Aserbajdsjan har som sagt forpliktet seg til å delta i Bologna-prosessen, men det er ikke bare-bare å få til endringer i forhold som stikker så dypt. Et viktig resultat for prosjektet skjedde tidligere i år, da Skandinavia-studieprogrammet fikk pilotstatus i forhold til Bologna-prosessen. Dette ble bestemt på høyeste hold, nemlig av utdanningsministeren. Pilotstatus vil si større frihet i forhold til både undervisning og eksamen, i et system som generelt er svært så topptungt. Studentene ellers har hele 30 obligatoriske undervisningstimer per uke på BA-nivå, men vår pilotgruppe har ”bare” 22. Prosjektet har organisert lærerne deres i en gruppe, og samarbeider med dem om å endre undervisningsmodellen over til mer selvstendig studentarbeid. Ikke så lett for lærere som aldri har arbeidet på den måten selv! Men det er altså nettopp dette selvstendige arbeidet i studiet som er så viktig: det gir studentene grunnlag for videre studier i Vesten, ettersom de er trent i tilsvarende måter å arbeide på. Og for å fortsette med Seyidovs visjoner – selvstendig tenkning i studiene kan gi grunnlag for selvstendig tenkning også rundt samfunnsforholdene.
I prosjektet får vi stadig bedre grunnlag til å vurdere hva vi kan og vil lære av hverandre. Ja, for det er ikke ensidig slik at Aserbajdsjan lærer av oss. Det er særlig to felter jeg vil fremheve der vi kan (og bør) lære av dem. Det ene er læringstradisjonen; den har nemlig også en positiv side. I tidlige trinn av det å lære et fremmedspråk, for eksempel, er det veldig kjekt å være vant til å lære utenat. Og er det ikke nyttig å ha et skjelett av faktakunnskaper i fag som geografi og historie? Reflektere kan man først gjøre på et høyere nivå. Det andre feltet er frafallet av studenter, eller rettere sagt mangel på frafall. Av 47 studenter som har begynt på Skandinavia-studiet siden 2006, er 37 er i gang med studiene, fordelt på fire årskull, og 7 har tatt bachelorgraden. Slike tall kan og bør få oss til å bli misunnelige!
1. og 2. årsstudenter sammen med det norske ambassadørparet 17. mai 2011. (Foto: Erik Juriks)
Conference in Baku, 26-29 October 2011
